Kristelig konfirmasjon

Kristelig konfirmasjon

Historisk sett er konfirmasjon et overgangsritual der man markerer at barndommen tar slutt.

Konfirmasjonen har fått ulikt innhold i forskjellige livssynsgrupper, og her vil du finne litt informasjon om noen av de instanser som arrangerer konfirmasjon i Norge.

Historisk sett er konfirmasjonen forstått som et overgangsritual mellom barndom og voksenalder. I de forskjellige trossamfunn har den fått forskjellig utforming, og her presenterer vi litt av hva Den norske kirke mener. Det kreves ingen bekjennelse fra konfirmantens side

Kristelig konfirmasjon var påbudt ved lov fra 1736 - 1912. Fra 1920 ble løfteavleggelsen utelatt og konfirmasjonen ble oppfattet som en ren velsignelseshandling.

Kirkelig konfirmasjon var opprinnelig en bekreftelse av dåpen, men nå (etter 1981) er den blitt en forbønnshandling. I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter. Det kreves ingen bekjennelse fra konfirmantens side.

På landsbasis blir ca 75% av alle ungdommer, som er medlemmer av Den norske kirke, konfirmert i kirken. I Oslo er tallet ca 60%.

Det er ikke nødvendig å være døpt for å delta i menighetens konfirmasjonsopplegg. De konfirmantene som ikke er døpt som barn, kan bli døpt før konfirmasjonen. Det kan skje ved en spesiell dåpsgudstjeneste eller som del av en vanlig gudstjeneste.

Forberedelse til konfirmasjon

Konfirmasjonsforberedelsene går som oftest over ett semester mens de unge går i 9. klasse. Presten eller kateketen leder kirkens konfirmasjonsundervisning som kan omfatte klasseundervisning, gruppesamlinger, leirer og gudstjenester.

Alle som har deltatt i dåps- og konfirmasjonsopplæringen skal ha arbeidet med trosbekjennelsen, Fader Vår og De ti bud, og være fortrolige med gudstjenesten.

Les mer om kristelig konfirmasjon på nettstedet til Den norske kirke